Archive for July, 2009

Vekst eller miljø? Ditt valg!

Sunday, July 19th, 2009

Det er valgår. Partienes programmer finner du her:

Til sammen er dette mer enn 600 siders herlig sommerlektyre. Merk også at der partiene har både prinsipp- og handlingsprogrammer, har jeg valgt handlingsprogrammene. Action speaks louder than words.

Forrige stortingsvalg stemte jeg på SV, som endte opp i regjering. Hvilken nedtur! Jeg oppdaget at ikke alt som står i programmet er partiets hjertesaker. For meg var miljø og rettferdig fordeling viktigst. SV skrev riktignok at dette lå deres hjerte nær, men etter fire år med “shop så det svir” og mer eller mindre åpenbar plyndring av vår felles formue til fordel for finansfolk og bankmenn, vet jeg bedre.

I år er min tese at man i beste fall kan håpe at et parti har én hovedssak, som de er villige til å sloss for. De resterende 100 sider av partiprogrammet er flesk som er lagt til for at alle skal finne noe de liker. Etter å ha skummet igjennom programmene over, kan jeg si at jeg finner mye jeg liker. Samtlige partier har en miljøpolitikk, til og med FrP. Og hvem er ikke enig i at vi skal “kombinere økonomisk vekst med reduserte utslipp av klimagasser” (Ap)? Eller at “det enorme forbruket av energi- og naturressurser kan reduseres dersom vi klarer å utnytte avfallet bedre” (KrF)? “Norge må gjennom teknologioverføring til fattige land bidra til mer klimavennlig økonomisk vekst” (SV). Så og si alle partiene har formuleringer som dette, der de sier ja takk til både økonomisk vekst og reduserte utslipp.

Hva om økonomisk vekst hovedsaklig er i konflikt med miljøet? Selv fornybare energiprosjekter har negative konsekvenser i form av materialutvinning, transport og inngrep i naturen. Og, vil ny fornybar kapasitet hovedsaklig erstatte mer miljøfiendtlig kraftproduksjon, eller bidra til enda høyere forbruk? Jevons paradoks tilsier det siste. Hvis vi må velge mellom økonomisk vekst og et relativt stabilt klimasystem, der forbruk og ressurstilvekst er i balanse, vil jeg velge det siste.

Lavere materielt forbruke betyr ikke nød. F.eks kan materielt forbruk byttes mot mer fritid. En bil er en luksusvare dersom du har normal bevegelighet og ikke bor i grisgrendte strøk. Uten utgifter til bil kan du unne deg en ekstra fridag – hver uke! Da blir det god tid til å sykle til butikken, og du kommer i god form. Kutt ut impulskjøp, og du slipper at livet ditt fylles av ting istedenfor opplevelser. Dermed kan du bo mindre, bruke mindre på bolig, oppvarming osv. Enda en fridag der, og plutselig er antall fridager i uka doblet! Bruk ekstra tid på frivillig arbeid, trening, tur i skogen, spill eller hva du måtte ønske.

Riktignok nevner både Ap, SV og Rødt reduksjoner i arbeidstiden (mulig flere nevner dette, jeg kan ha oversett, i så fall er det ikke særlig prominent), men gir ikke inntrykk av at dette er et miljøtiltak eller at det er noe de faktisk vil prøve å få til. Kun Miljøpartiet De Grønne vier dette god plass i sitt program, med overskriften “Redusert arbeidstid framfor økt kjøpekraft”. Det at programmet kun har 27 sider, det desidert minste partiprogrammet, gir også håp om at miljø ikke også her må vike for økonomisk vekst.

Miljøpartiet er et småparti som fikk kun 0,6% av stemmene i 2007. Stemmer du for dette partiet stemmer du i beste fall for å få inn én representant på Stortinget, eller for å øke troverdigheten deres i neste valg. Med de andre partiene stemmer du uansett på halvhjertet miljøpolitikk, som aldri vil vinne frem når den kommer i konflikt med andre deler av programmet.

Robert McNamara passes away

Tuesday, July 7th, 2009

Robert McNamara, former secretary of defence of the USA, passed away on July 6. For those who don’t know the significance of this man, I can warmly recommend The Fog of War, a documentary where McNamara reflects on his own involment in, and the nature of, war. You can view the movie online at video.google.com (I don’t know how long this will last, but it’s there as I type this). It’s well worth taking the time to watch this, and I can guarantee it will make you think… The film also deservedly won an Oscar for best documentary feature.

After wathcing the movie, you should understand why I think it’s absurd that Michael Jackson’s death caused such insane amounts of publicity, while McNamara’s was hardly worth a notice.